Så jeg tenkte jeg skulle være så rimelig at jeg skriver et innlegg der jeg forklarer hva som har skjedd i det siste og hvorfor jeg kommer hjem.
Greit nok at det er en temmelig kaotisk familie med mange baller i luften jeg har kommet til, men skal de leve slik med en utvekslingsstudent må de kunne sjonglere dem. Dette har i grunnen gått greit i høst, men jeg begynte å se at dette ikke funket lenger. Så i begynnelsen av januar spurte jeg om familiebytte. Familien reagerte med stor skuffelse og null forståelse, og AFS Canada med å unngå å ringe meg opp og svare på e-mailene mine. Etter å ha levd i en familie der jeg ikke akkurat var favorittpersonen i en uke, begynte jeg å pakke koffertene, for der kunne jeg ikke lenger bo. Det begynte med at jeg ville bytte familie og begynne helt på nytt, men etter mye krangling og rett og slett dårlig behandling fra både AFS og vertsfamilien, forsvant mye energi og motivasjon ned i sluket. Men jeg ville aldri dratt fra Québec utelukkende på grunn av dette. Jeg har alltid hatt en litt ekkel følelse her borte. Ikke bare at det er vanskelig, med utfordringer som språket og nytt sted og nye mennesker, men en følelse av at dette rett og slett ikke er riktig for meg. Jeg tok avgjørelsen av å komme hit, jeg tar avgjørelsen av å dra hjem igjen.
Dette er det nærmeste jeg kommer til å forklare mer om hvorfor jeg drar hjem, for nå er jeg så grusomt lei av reaksjoner som inneholder triste øyne og ørten forsøk på overtalelse. Folk som synes det er supertrist at jeg avbryter AFS-året. Det er nemlig nølingen som sliter mest på meg. Så nå har jeg tatt dette valget en gang for alle, og jeg håper folk kan respektere det uten å stille for mange spørsmål. Nok er nok, folkens.
Hvor mye jeg enn har savnet mitt kjære gamle Norge og alle de nydelige menneskene der, er det trist å forlate Québec. Iscappucinoen på Tim Hortons, turer i Vieux-Québec, pakker i posten, gule skolebusser, nye venner - selv den absurde dialekten (som til tider har fått meg til å gå i taket av irritasjon) kommer til å være en sår mangel i den nye hverdagen min. Men uansett hvor man reiser og blir en stund, vil man finne ting man er glad i som man vil savne siden. En ting er i alle fall sikkert: jeg skal tilbake hit, bare under helt andre omstendigheter enn dem som gjelder en AFS-student.
Au revoir!
Edit: Beklager en litt aggressiv tone, men dette er en meget frustrerende situasjon.
