Da var jeg tilbake dere! And it feels gooood.
Hvilken luksus det er å se de vakre fjesene deres omtrent daglig! Virkelig, det er superdeilig å bare kunne smette inn i den gode, normale hverdagen her hjemme. Men slike overganger går likevel ikke smertefritt. Jeg savner jo stedet Québec litt, og det er flere folk der jeg gjerne skulle blitt bedre kjent med. Dessuten blir jeg rett og slett varm om hjertet hver gang jeg hører québecois. Men selv om det har vært en noe tøff første uke her hjemme, kjenner jeg at jeg er kommet til rette her igjen. Klassene er ok, og selv om biologien kommer til å bytte på å klappe meg på kinnet og slå meg i bakken om hverandre fram til mai, skal jeg klare meg fint. Lover! For jeg er ett hundre prosent sikker på at jeg har tatt det riktige valget.
Jeg liker å si at jeg ikke “sluttet” - jeg bare fortsetter her hjemme.
Au revoir!
Da var klærne vasket og kofferten pakket. Lol, nesten i alle fall. Jeg tar flyet herfra kl 19:45 i morgen, og ender opp i Norge klokken 16:10, lokal tid. Det blir innmari spennende.
Min siste dag har jeg tilbragt med min lille kristiansunder Ellen i herlige Montréal. På tross av to allerede ganske fulle kofferter, har jeg kjøpt litt klær og tre par sko. Men jeg sverger, det var absolutt nødvendig, og jeg fortjener det. Nå sitter vi to sosiale nordmenn på hver vår data og hører på Knutsen og Ludvigsen. Juba juba! Etterpå skal vi på trugetur.
Au revoir!
Så jeg tenkte jeg skulle være så rimelig at jeg skriver et innlegg der jeg forklarer hva som har skjedd i det siste og hvorfor jeg kommer hjem.
Greit nok at det er en temmelig kaotisk familie med mange baller i luften jeg har kommet til, men skal de leve slik med en utvekslingsstudent må de kunne sjonglere dem. Dette har i grunnen gått greit i høst, men jeg begynte å se at dette ikke funket lenger. Så i begynnelsen av januar spurte jeg om familiebytte. Familien reagerte med stor skuffelse og null forståelse, og AFS Canada med å unngå å ringe meg opp og svare på e-mailene mine. Etter å ha levd i en familie der jeg ikke akkurat var favorittpersonen i en uke, begynte jeg å pakke koffertene, for der kunne jeg ikke lenger bo. Det begynte med at jeg ville bytte familie og begynne helt på nytt, men etter mye krangling og rett og slett dårlig behandling fra både AFS og vertsfamilien, forsvant mye energi og motivasjon ned i sluket. Men jeg ville aldri dratt fra Québec utelukkende på grunn av dette. Jeg har alltid hatt en litt ekkel følelse her borte. Ikke bare at det er vanskelig, med utfordringer som språket og nytt sted og nye mennesker, men en følelse av at dette rett og slett ikke er riktig for meg. Jeg tok avgjørelsen av å komme hit, jeg tar avgjørelsen av å dra hjem igjen.
Dette er det nærmeste jeg kommer til å forklare mer om hvorfor jeg drar hjem, for nå er jeg så grusomt lei av reaksjoner som inneholder triste øyne og ørten forsøk på overtalelse. Folk som synes det er supertrist at jeg avbryter AFS-året. Det er nemlig nølingen som sliter mest på meg. Så nå har jeg tatt dette valget en gang for alle, og jeg håper folk kan respektere det uten å stille for mange spørsmål. Nok er nok, folkens.
Hvor mye jeg enn har savnet mitt kjære gamle Norge og alle de nydelige menneskene der, er det trist å forlate Québec. Iscappucinoen på Tim Hortons, turer i Vieux-Québec, pakker i posten, gule skolebusser, nye venner - selv den absurde dialekten (som til tider har fått meg til å gå i taket av irritasjon) kommer til å være en sår mangel i den nye hverdagen min. Men uansett hvor man reiser og blir en stund, vil man finne ting man er glad i som man vil savne siden. En ting er i alle fall sikkert: jeg skal tilbake hit, bare under helt andre omstendigheter enn dem som gjelder en AFS-student.
Au revoir!
Edit: Beklager en litt aggressiv tone, men dette er en meget frustrerende situasjon.
Jeg skjønner ikke hvordan vi fikk pakka kofferten min sist, mamma. Jeg har ALTFOR mye baggasje. Kan noen hjelpe? D:
Vel, som tittelen så fint beskriver det, jeg har noen nyheter å dele med dere. Ikke at alt jeg kaller “nyheter” på denne siden nødvendigvis er så mye å hoppe i været for - vel, denne er noe jeg med hånda på hjertet vil kalde en skikkelig nyhet. Jeg håper ingen sitter med tunga mellom tenna eller i en annen skremmende stilling, for jeg tror jeg kommer til å overraske et par sjeler med det som kommer.
Jeg har hatt en haug med sorger, gleder og nye opplevelser i Québec under mitt opphold her på omlag fem måneder. Uten at jeg skal stupe uti detaljer som en annen flyvefisk, kan jeg si at den siste tiden har vært spesielt vanskelig innad i vertsfamilien, og når jeg har fått tenkt på det en stund, ser jeg ikke helt at det er så mye mer å hente her i Québec. For MEG, vel og merke. For jeg dro hit kun for min egen skyld. Det hørtes kanskje litt egotrippin’ ut. Sannheten er at framfor alle stilige og heltemodige ambisjoner må jeg ta vare på meg selv, og det har jeg ikke vært så flink til i det siste. Derfor folkens - I’M COMING HOME!
Dato og slikt er jeg ikke helt klar over enda, og egentlig er ikke dette offisielt fordi AFS har ikke direkte godkjent det enda (skjønt, det er jo klart de ikke kan hindre meg i å dra). Jeg var bare så innmari nervøs for å si det til noen der hjemme (annet enn min kjære familie som har kjempet min sak for AFS og fortjener gullmedalje) at jeg bare måtte få det overstått. Så fra og med februar må dere venne dere til å se trynet mitt in real life igjen, enten dere vil eller ikke.
Til sist må jeg bare legge til at jeg driver ikke og skriver ting i stein. Med andre ord, jeg sverger ikke på morra mi at jeg kommer til å dra hjem så snart, og skulle jeg få et sinnsykt motivasjonskick og vil prøve på nytt, får det så være. Men slik det ser ut nå, har jeg en annen plan klar.
Au revoir!
Magnetic Fields - poesi til folket!
Først og fremst: nei, jeg klarer ikke bestemme meg for hva slags layout jeg vil ha.
Så kom denne posten jeg har kviet meg litt for. Julefeiring i Québec. Og jeg lurte litt på om jeg skulle skåne dere for de mest brutale detaljene, men nei, her får dere sannheten hvitt på rosa. De mest forhengivende julegledeentusiaster burde kanskje overgi seg og rygge baklengs ut fra denne bloggen, for her kommer bomben: Jul i Québec er noe skikkelig sprøyt.
Den 24. begynte bra med hele familien på Skype og oppakning av noen pakker. Det kaller jeg julefeiring, hoho! Så skulle vi på juleshopping, som var gøy de to-tre første timene, men etter syv timer begynte jeg å lengte hjem til norsk julero. Risgrøten jeg er vant med ble sløyfet, og i stedet ble det en PizzaSub (nei, de har ikke engang TacoSub her, det er en skam). Klokken ti dro vi på middag til grandmama med en god gjeng slektninger, og det var jo selvagt koselig med folk og en litt annerledes julefeiring, men å se en lykkelig familie i skjønn forening på julekvelden er ikke det herligste når du er så langt fra din egen familie som jeg er. Unødvendig å si at det ble noen tårer spilt da vi kom hjem, som forøvrig var klokken 3 på natta. Men det var likevel en koselig kveld med kanadisk julemat (suppe, kjøttpai, potetgull og kalkun) og pakker, der jeg for hver pakke måtte sette meg på fanget til den portugisiske julenissen vi hadde besøk av og ta bilde. Skal prøve å få lusket meg til noen bilder på Chantales blogg etterhvert.
Ma famille Québecoise. Klare for julefest
Grandmama Dénise, meg og grandpapa Jéan-Claude
1. og 2. juledag var heller ikke spesielt enkle. Chantale dro tilbake til sykehuset og vi andre dro til Michels familie i Charlevoix. Enda mer fremmede som var overlykkelige for å se hverandre igjen! Jeg var søt og snill og høflig så langt det rakk, så gikk jeg på rommet mitt og hadde en skikkelig franskfaste mens jeg leste en fantastisk bok, Min Søsters Vokter. Les den! Men ikke se filmen, den virker som noe vås. Mami lærte meg å lage sucre à la crème da, noen slags ekstremt søte karameller, men de er gode, og jeg skal lage det til neste år. Mami er veldig koselig - når jeg skjønner hva hun sier, for hun snakker såkalt charlevoisien, som lyder rimelig spess.
Vi var hjemme igjen lørdag, og siden da har jeg lest, sett på film og bare chillet. Spilte litt Band Héro med barna, men det gikk så voldsomt for seg at jeg rømte til pianoet og spilte Ave Maria i stedet. I morgen skal jeg i bursdag til Cecilia fra Argentinga, og i mangel på gave skal jeg bake. Litt old fashioned, men det er gøy. Nyttårsaften skal vi se på fyrvekeri i Québec om det ikke blir for kaldt, og 1. Nyttårsdag skal jeg til Ellen i Sorel!!! Gleder meg vilt.
Ellers må jeg takke så mye for alle herlige gaver og kort! Jeg har fått bok, filmer, CDer, klær, smykker, parfyme, tøfler, votter, skjerf og luer, sjokolade, penger, og av folka her fikk jeg en printer slik at jeg kan få papirbilder av alle de digitale bildene jeg tar er. Kult, hva! Men dere var en gjeng som reddet julen min der, hvilket jeg setter evig pris på.
Vi får ta igjen til neste år og feire en skikkelig jul da!
Au revoir xxx
Nå i jula tenkte jeg å fortelle dere om hvordan kanadierne feirer denne høytiden. I Norge er den vel omtrent den største, og jeg tror de er på samme nivå her borte. Likevel finnes det forskjeller.
Hjemme i Norge begynner jula alt 1. desember. Da åpnes første luke i adventskalenderen, og man begynner så smått å grave fram julepynt som vekker masse flotte minner - hjemme er det alltid et kjært gjennsyn med Musefamilien i keramikk(?), Juleevangeliet og ørten små skeive dorullnisser. Men mens adventen og “ventetida” er en ganske stor del av jula i Norge, er ikke det så spesielt her i Canada. Adventsstake har de ikke hørt om, så hver søndag i advent har jeg tent et lys på rommet mitt mens jeg hørte på “Tenn lys” på YouTube. Det funker det og! Og adventskalendere på TV tror jeg er en ganske norsk, i det minste skandinavisk tradisjon, i og med at jeg har til gode å møte noen som ser på slikt noe i sitt hjemland. Men ho mor har sendt meg Olsenbanden jr. (med superheite Benny<3) som jeg ser en episode av hver dag. I tillegg har jeg min elskede pakkekalender hengende på veggen. De norske tradisjoner skal ikke forsømmes selv om jeg er på den andre siden av kloden!
Når det gjelder juleforberedelser med familien har det ikke vært så altfor mye. Vertsmor Chantale som har vært store deler av desember på sykehus har jo preget situasjonen litt, men vi har hatt besøk av en pynteglad grand-mama som har dekorert både utenpå og inni huset. I tillegg har vi et EKTE juletre (som jeg har fått det ærefulle oppdraget å vanne hver dag, og som jeg desverre pleier å glemme, til vertsfar Michels store frustrasjon) med heh, litt mer pynt enn jeg er vant med. Men julepynt er kos!
Mitt lille søte québecois hus
Kommer til å ta litt tid å fjerne alt det…
Jeg tror vi begge vet hvem som har kommet på besøk, Sanne… En vaskeekte juletregiraff!!!
Angående julegaver tror jeg ikke jeg blir skuffet! Verdens beste mamma har sendt et tonn gaver pluss en haug fra fantastiske venner og familie. I går kom lillebror Emile hoppende opp i senga mi med to nye og hadde veldig lyst til at jeg skulle åpne de med en gang. Men jeg lover jeg har klart å holde meg!
Julebaksten har vært en liten skuffelse da. Pepperkakebaksten har jo alltid vært en naturlig og uunngåelig del av jula, men her har jeg fått beskjed om at julebaksten enten kjøpes eller blir lagd av grand-mama. Jeg bor jo i en travel familie, men lukten av pepperkake som fyller hele huset hadde vært et stort pluss. Likevel, i dag tar jeg saken i egne hender og skal bake bestemors horn! Og søte Chantale hadde fått med seg et kokkeprogram på sykehusets TV der de lagde “Norsk kake”, altså bløtkake, så det skal vi lage på julaften! Det viker kanskje litt fra både kanadiske og norske tradisjoner, men jeg gleder meg veldig likevel.
Når det gjelder den mye omtalte julestemningen, er det vel ikke helt det samme. Selv om jeg nyter ferien med pakkepakking og SPA (skal jeg skrive mer om siden slik at dere kan bli skikkelig miunnelige), og det kanadiske desemberværet gjør sitt beste for å få meg i julehumør, er det vanskelig å glede seg som jeg pleier. Jula er en høytid der tradisjoner og familien er hovedingrediensene, og de er det litt mangelvare på her borte. Men jeg skal teste ut vidunderkuren min igjen - nemlig å være 100 % positiv med null forventninger - så får vi se hvordan dette går. Jeg gleder meg til jul samtidig som jeg vegrer meg for hjemlengselen som sikkert vil komme. “Gruglede seg” som Karsten & Petra-bøkene sier det så fint. Men jeg får ikke ta noen sorger på forskudd. I stedet skal jeg nå opp og bake horn mens franske juletegneserier surrer i bakgrunnen!
Ciao!
Snø og julelys
Her legger jeg ut noen praktbilder fra skolen min, som jeg er en eksamen fra å få juleferie fra. Jippi!
Eleonora, meg og Syrina. Ja, det var litt kjølig den dagen…
Syrina med den rare matboksen sin. Jeg føler meg alltid litt teit når jeg går rundt med den, men det er visst vanlig.
Mikrobølgeovnene står på rekke og rad. I lunsjen er folk helt gærne og stapper de fulle av matbeholdere så det tar typ en halvtime før noe blir varmt.
Kantineshop! Varme måltider til en relativt billig penge pluss en snacksautomat jeg har blitt riktig godt kjent med. Men når det gjelder sjarm slår nok Tyholmen den ned i støvlene.
Gule sittegrupper. OMG!GOSSIP: Den lilla gutten til venstre har en kjæreste som han praktisk talt har sex med foran skapet hvert friminutt - what so ever, han er egentlig keen på Melissa og driver og sjekker henne ut i kantineshop i blant. Tsk tsk tsk! (Lol, denne bloggen må ikke komme i feil hender, hehehe)
Hardcore tagging
Skapet til utvekslingsstudenten var det eneste som skilte seg ut i fargen.
Der er øyeblikk der jeg tenker “Lisa da, hvorfor i all verden valgte du Canada?!”
Disse øyeblikkene inntreffer som oftest i situasjoner der jeg for eksempel prøver å finne nøkkelhullet i mørket etter en lang skoledag mens vinden og kulda gnager seg gjennom alle plagg. Hvis været skal holde på på den måten kan jeg ikke love at jeg kommer hjem i like god stand. Dette er bare sykt. Og det sykeste er at det bare vil bli verre.
Hunden vår, Séra, som spiser snø. Nei, den er ikke besatt av demoner.
Den gærne bikkja bykser alltid rundt med noe i kjeften. Og sjekk klørne! Jeg hører hvert eneste skritt hun tar i etasjen over når jeg sitter i kjelleren. Hun er søren meg sprø som en kjeks.
Jeg kjenner jeg er mektig lei skolen blitt. Ettersom jeg har gått halvparten av tida mi omtrent på den nye skolen, kjenner jeg en ny, litt mildere tomånederskrise i komminga, kombinert med jul og hjemlengsel. Jeg er bare så drittlei fransk! Jesus Kristus. Vel, det er ikke franskens feil, det er ikke egentlig den jeg hater, men det at jeg ikke prater det skikkelig. - Enda, og du må være tålmooodig Lisa, il faut que tu sois patiente, som er en annen ting jeg er lei av. Nå har jeg mest lyst til å legge meg i dyna mi hjemme i Norge, med ubegrenset tilgang på melkesjokkis, brunost og brød. Jeg har lyst til å snakke med dere der hjemme ansikt til ansikt i stedet for over internett. Jeg savner mitt greie, enkle liv i Norge. Og herregud, vet dere hva mer jeg savner - The Sims!!! Dere aner ikke. Hver gang jeg kommer over logoen får jeg helt abstinenser. Men misforstå meg ikke, jeg skal ikke hjem, og jeg trenger ikke trøst, jeg må bare få litt utløp for denne frustrasjonen min, og ettersom jeg ikke vil gi nordmenn et dårlig rykte her, er det dere som får bære børen. Jeg vil bare si at det blir deilig å komme hjem til slutt, og folkens, selv om livet i Arendal kanskje virker som et kritthvitt A4-ark i blandt - sett pris på alt og alle dere har der! Det er så mye man har som man ikke tenker over.
I tillegg skal den sniken Melissa til Den Dominikanske Republikk i to uker. Mens jeg sitter her i en isblokk og ønsker meg hjem til norsk jul, har hun lovt å holde meg oppdatert med alle strandturer og fester hun skal på. Så sjenerøst.
Så var tiden kommet for sesongens første snøstorm!
Helt ærlig har jeg sett verre. Det snødde ikke spesielt mye - det var vinden som holdt på å drepe meg mens vi sto ute og ventet på skolebussene. Etter å ha hentet barneskolebarna kom hele den gule flokken og hentet oss etter tredje time, som vil si kl. 15, så min profitt av denne snøstormen ble ikke enorm. Men neste gang!
Ikke vårt hus btw.
Ellers har denne uka vært litt under gjennomsnittet bra. I tillegg til snø og bitende kulde, har Chantale, vertsmoren min, vært på sykehuset en uke (ingenting alvorlig), og det setter sine spor i hverdagen her hjemme. Jeg begynner også å stresse litt med skolearbeid og juletentamene er like rundt hjørnet. I tillegg nærmer jula seg, og hjemlengselen sniker seg med. Jeg trøster meg med ho mors julekalender. Jeg setter alltid av 10-15 minutter til gaveoppakning og facebook hver morgen, og da kvikner jeg til, skjønner dere!
I helga kommer Chantale hjem da, det blir veldig fint. Vi skal på middagsbesøk i kveld, og i morgen skal jeg på juleshopping med Cecilia, en jente fra Argentina. Hurra!
Au revoir
